Hvordan kan det ha seg at enkelte myter rett og slett nekter å dø? De klynger seg til livet med minst fem usannheter, tre halvsannheter og en gjeng mennesker som helt uten å stille spørsmål har bestemt seg for at når bestemor sa at katter klarer seg helt fint ut alene, ja så stemmer det!

Og mens kattene der ute dør i hopetall så lever mytene i beste velgående. Og vi som kjemper en innbitt kamp for å snu utviklingen, drepe mytene og redde kattene... ja vi er enten idioter eller uvitende. To sider av samme sak. Smarte er vi i alle fall ikke.

For er det noe "alle" vet så er det at katter klarer seg alltid, de har ni liv og kan med andre ord miste ett liv annethvert år og likevel leve hele livssyklusen til ende uten problemer.

Så hvor kommer de fra da? De kattene som ikke lever etter 70 tallets kloke visdom. De som er radmagre, skitne, fulle av lus, av orm, av FIV? De som ser på deg med store redde øyne, øyne som er fulle av betennelse, de som kaster seg over en tørr brødskive, ikke fordi brød er kattenes førstevalg når det kommer til mat, men fordi de er avhengig av næringen... Og hvor kommer de fra disse kattene som ikke kommer til syne før snøen går? De som ikke fikk den tørre brødskiven og dermed endte opp med å bukke under for en sur kombinasjon av sult og kulde. De verken levde eller døde under parolen om at hjemløse katter klarer seg så fint...

Så hvor kommer du fra Trofast? Og hvorfor har du ikke forstått hvor godt du skal kunne klare deg på egenhånd?

Ironi er en fin ting, er det ikke? For jeg vet veldig godt hvor du kommer fra. Jeg kjenner i alle fall en del av livshistorien din og jeg kan tenke meg til resten.

I likhet med alle andre katter så ble Trofast født som kattunge. Ikke noe overraskende i det. Ved hjelp av litt fantasi kan jeg også forestille meg hvordan han så ut. Lang, lodden pels, utrolig grønne øyne som glimtet humoristisk når han spant bortover gulvet for å snikmyrde en støvdott som støvsugeren hadde oversett. Lykkelig uvitende om hva livet hadde i vente for ham. Heldigvis!

Neste skritt i unge Trofasts liv skulle vise seg å bli bortimot fatalt. Han fikk et hjem, en familie som elsket ham, en egen hage, matskål, vannskål og helt egne stuegardiner han kunne klatre i. Livet smilte til lille Trofast og for en stakket stund var han lykkelig. Akkurat så bekymringsfri som kattunger i den alderen bør, kan og skal være. Det var før den stengte døren, før den sure høstvinden, før snøen, før kulden og sulten... før de forlot ham og han ble overlatt til å klare seg så fint alene. En oppgave den lille knerten gikk hardnakket inn for, men feilet i likevel.

Og her mangler det et par egentlig uvesentlige bilder av puslespillet. For i bunn og grunn spiller det ingen rolle om de pakket tingene i bilen først og kastet Trofast på dør etterpå eller om de bare dro da han var på rekognoseringsrunde i nabolaget.

Resultatet var det samme. Trofast stod igjen foran en dør som aldri mer skulle åpne seg. Ikke for ham i alle fall. Og der stod han... helt alene i en verden som ikke rommet verken fulle matskåler eller varme fra peisen. Snøen traff den silkemyke pelsen hans, gjorde den våt og kald, magen rumlet høylytt i det Trofast krøllet seg sammen og sovnet denne første av mange netter som hjemløs, som

uønsket, som en av de mange kattene som skal klare seg så forbaska bra alene, men som likevel ikke gjør det.

Og i de 6 årene som har gått siden den gang har Trofast vandret gatelangs. Han har sovet under alt som kan tenkes å gi litt ly mot snø, kulde og isende vind. Han har lært seg å endevende bosspann på jakt etter litt av vår overflod. Det være seg et yoghurtbeger som ikke er fullstendig renskrapt, en liten bit pølsebrød, en halv sjokolade som noen kastet fordi de innså at de ikke egentlig trengte de kaloriene når det kom til et stykke... Han har drukket vann som vi ikke en gang ville vurdert å skylle hendene i, han har jaktet mus, rotter, biller, ikke som tidsfordriv, men for å overleve.

Og han har slåss... Han mangler et halvt øre på den ene siden og har flere flenger i øret på den andre siden. Han har orm, han har lus, han har muligens også katteaids... og han har en tillit til mennesker som hadde vært en bedre sak verdig. Og han har sittet utenfor en lukket dør. Ventet på det øyeblikket der "hans" mennesker plutselig skulle komme på hva det var de glemte da de forlot Ytre Arna for 6 år siden.

Men har han klart seg? Overivrige forkjempere for 70 talls mytene vil nikke med hele seg og påstå at Trofast -til tross for øyebetennelse, store hakk og sår, lus, orm og muligens også katteaids- likevel er et soleklart bevis på at katter alltid klarer seg. Vi andre vil juble litt forsiktig over at Trofast omsider fikk hjelp. Ikke fordi vi ikke mener han fortjener det, men fordi vi frykter det endelige svaret på

FIV testen. Katter kan leve lenge med FIV, men spørsmålet er: Hvor lenge har han

allerede levd med denne mulige katteaidsen og hvor stor skade har den i så fall gjort

på hans indre organer? Kom hjelpen for sent eller akkurat i rett tid?

Før vi tør slippe jubelen løs for alvor må vi vite at han klarer seg.

For ingen av oss som har sett de såre øynene hans vil noensinne kunne glemme dem. Vi har et bilde på netthinnen som vil gi oss våkenetter i lang tid. Og bildet rommer ikke bare Trofast i hans 6 år lange ventefase... den rommer også bildet av alle de andre Trofastene rundt omkring, de som fortsatt venter på hjelp. En hjelp som kanskje eller kanskje ikke kommer.

Vi vil tenke på alle de kattene der ute som skulle klart seg så bra, men som likevel vil tape kampen mot kulde, snø, sult eller katteaids i løpet av vinteren. Vi vil vite at de er der, vite at vi ikke kan hjelpe dem alle, fortsette kampen for individene og mot mytene, og håpe på en bedre morgendag for hver eneste katt som i natt krøller seg sammen i et bortgjemt hull, glemt av alle... overlatt til seg selv og menneskers tro på at katter alltid klarer seg...

Jeg vil rette en dyp og inderlig takk til Dyrebeskyttelsen Norge, Bergen og Hordaland som åpnet døren til fremtiden for vakre Trofast:-) Dere, sammen med en lang rekke andre katteengler viser at det finnes håp. Et håp vi så sårt trenger i den videre kampen for et verdig liv til hver eneste katt som i går, i dag eller i morgen stod eller står foran en stengt dør.

Vi kan med glede fortelle, at trofast i dag lever i beste velgående, sammen med sin søster i en fantastisk familie

- DET NYTTER!!

Skrevet av Christel Ansnes.